onsdag 5. februar 2014

Rektor i det offentlige rom


The motive power of democracy is love
(Henri Bergson, fransk filosof 1859-1941)

”Ni byskoler på dødsliste.”  Dette var hovedoppslaget i Adresseavisen 1. oktober 2008.  Dødslisten var rådmannens innledning til en høringsrunde der de pekte på ni skoler som kunne være i faresonen. I ingressen stod det videre:  ”Tre av skolene i Trondheim kan bli lagt ned innen skolestart neste høst.  Disse ni skolene er i faresonen: …”

Jeg hadde fått et par dagers varsel, med munnkurv og mulighet til å forberede meg.  I den grad en kan forberede seg.  Jeg satt som rektor på en gammel og tradisjonsrik skole, som kanskje skulle avvikles i løpet av det skoleåret vi nettopp hadde påbegynt.  Det er mye å si om ulike aspekter og dilemma i en slik situasjon, men den viktigste lærdommen min var knyttet til økt bevissthet rundt min egen rolle og det å stå i en lojalitetskonflikt.  Trondheim kommune er organisert som en to-nivå-kommune, noe som plasserte meg ”med ett bein hos rådmannen” og ett solid plantet i nærmiljøet – et nærmiljø som var satt i kok.  Lojalitet var en umiddelbar og tydelig utfordring.

Det ble ikke letter da Adresseavisen to måneder senere, 3. desember, presenterte konklusjonen i rådmannens saksframlegg: ”Rådmannen vil legge ned Berg og Kalvskinnet skole.”  (Der og da var det også vanskelig å se humoren i overskriften til en helt annen sak på samme side:  ”Å gi heroin er å gi opp” – en ironi det var lettere å se i ettertid.)

For meg handler problematikken i stor grad om demokrati og demokratiforståelse.  Hva var min rolle som rektor i Trondheim kommune p.t. tjenestested Berg skole?  Altså tjenesteplassert.  Hva var min rolle når rådmann, politikere og ikke minst rektorkollegiet, mine egne kollegaer, hadde valgt å peke på effektivisering av skolestruktur som alternativ til å kutte i generell lærertetthet?  Hva er min rolle som leder for et personale, og på mange måter et slags ”symbol” for barn og foreldre som er glade i skolen sin?

Hva var min rolle?  Hva var mitt handlingsrom, og hvordan kunne jeg utøve min demokratiske rett og plikt?

I et sunt system har en støtte hos egen leder i en slik situasjon.  I samtale med min leder, kommunaldirektør for oppvekst, fikk jeg avklart et slags handlingsrom.  Det var forståelse for at min hovedlojalitet måtte være hos skolen og nærmiljøet, og at jeg uten det standpunktet ville vært ”død”/sjanseløs som rektor dersom skolen ikke ble nedlagt. Samtidig fikk jeg, som rådmannens representant lokalt, ikke lov til å gå i offentlig argumentasjon mot rådmannens saksframlegg og faktagrunnlag.  Et ståsted det var mulig, men som samtidig var begynnelsen på en utfordrende balansegang.

Jeg måtte ta noen runder rundt min rolle i de demokratiske prosessene.  Hva var egentlig min demokratiske rett og plikt?  Handler demokrati bare om at de som er valgt skal bestemme, eller handler det i like stor grad om å ytre meningen sin og sikre faglighet i beslutningsgrunnlaget?  I neste omgang:  Hvordan gjøre dette innefor rammene av det ståstedet jeg hadde inntatt?

For meg handler rektors rolle i en offentlig debatt mye om akkurat det; bevissthet rundt egen rolle og hvilke saker vi forholder oss til.  Forsiktighet i forhold til offentlig ordskifte rundt intern uenighet.  Rett og plikt til å ytre oss skolepolitisk, og her burde kanskje mange av oss vært litt modigere.  Så kan en spørre seg om den eventuelle ”redselen” like mye handler om å miste kontroll over egen tidsbruk.

Etter min mening krever også rollen en stor bevissthet rundt konsekvenser av å undergrave nivået over oss. Svekkes det nivået, risikerer vi svekket faglighet og vi kan ende opp med alt for detaljstyrt politikk.  Vi kan vinne et slag, men bidra til tapet av en krig.

Hvordan det gikk på Berg?

Vi gjorde i hovedsak to ting.  I høringsperioden samlet vi oss rundt å sluttføre et bilde av skolens pedagogiske plattform. Planlegge for evigheten, og leve som det skulle ta slutt i morgen – jeg tror det er Luther.  I perioden mellom rådmannens konklusjon/innstilling og politisk beslutning skapte vi et fantastisk prosjekt; ”Demokrati og Kjærlighet” som i stor grad handlet om å forstå demokratiske prosesser og si meningen sin på en ordentlig måte og demonstrere ved å feire kvalitetene ved skolen vår.  Sånn kan det også sies!


1 kommentar:

  1. Dette er ei god historie, Lars Petter. Den fortjener MANGE lesere. Et godt eksempel på hvordan en rektor kan balansere ulike hensyn og bidra til en løsning som er god for skolen!

    SvarSlett